VASSFARET

Helt siden Mikkjel Fønhus skrev sine første bøker - ofte med Vassfaret og Vidalen som inspirasjonskilde - så har Vassfaret hatt en egen plass hos friluftsfolket her på Østlandet. Det klangfulle navnet ble til et symbol på det opprinnelige og urørte i norsk østlandsnatur.

Vassfaret er et stort skog og fjellområde som ligger i sør-norge, Vassfaret er en sidedal til Hedalen i Valdres. Det er ikke så lett å finne klare grenser for hvor Vassfaret begynner og hvor det slutter, dette fordi mange bruker betegnelsen Vassfaret om langt større områder enn selve Vassfardalen.
Ettersom Vassfaret har blitt kjent over store deler av landet har Vassfaret uten videre gitt navn til de skog- og fjelltraktene som i sør begrenses av Bergensbanen (Flå kommune), i øst av Ådalen (Ringerike kommune) og Hedalen (Sør-Aurdal kommune), i vest av de nedre Hallingdalsbygdene og i nord av fjellpartiet oppover mot Høvreslia og Raudalen.

Men selve Vassfaret er en ca. 3 mil lang dal med glitrende vann, brusende fosser, djupe skoger og bratte lier opp mot fine fjellvidder. 
I Vassfaret har det bodd mennesker siden før Svartedauen (~1350), etter pesten hadde herjet i dalen lå den ubebodd i lengre tid.
Omkring 1740 ryddet Nils Hilde fra Flå, og Knut Nerby fra Hedalen, gården Nevlingmoen.
Det har i alt vært 12 gårder og plasser i Vassfaret.
Den siste gården som ble fraflyttet var Olsonheimen, i 1914, men de siste fastboende i Vassfaret var Berte Skrukkefyllhaugen og hennes sønn Anton Bjørke. De bodde på Skrukkefyllhaugen fram til 1899, men da ble de tvunget til å flytte til Hallingvika. Da de i 1921 flyttet derfra til Flå, var det slutt på den faste bosettingen i Vassfaret.

Mye av Vassfarets historie kan man få kjennskap til gjennom å studere dalens stedsnavn. 

Jakt og fiske i Vassfaret har vært en viktig binæring for både de som bodde der, og  bygdefolket i Hedalen.
Det er særlig skogsdriften i Vassfaret som har vært til stor betydning for skogeierne, og alle andre som har arbeidet der. Det er beviselig at det har foregått skogsdrift og fløtning i Vassfaret i ca. 300 år.

I tillegg til at folke- og dyrelivet i Vassfartraktene har blitt levende gjort av Mikkjel Fønhus i en rekke fortellinger, så er det vel den tidligere bjørnestammen som har gjort dalen mest kjent (siste bjørn skutt i Vassfaret i 1956).
I den senere år har det igjen blitt meldt om bjørn i Vassfarområdet. Med sin utstrakte og uberørte villmark har Vassfaret blitt et yndet sted for friluftsfolk.

Det var i denne vakre skogsdalen av slagbjørnen Rugg vokste opp. Og det er også her at norges eneste bjørnedrap på mennesker i forrige århundre har funnet sted (Gjetergutten Johan  Sagadalen 13 år, Blåfjellhaugene 1906). Forøvrig er denne hendelsen kalt århundres villmarkstragedie i Norge.

Vassfaret var inntil 1940-årene relativt urørte skog- og fjellområder uten veier. Senere er dessverre skogsbilveier bygd inn i området både fra nord, sør og øst. Og hytter bygges det i utkantene.

Vassfaret spilte en sentral rolle under 2. verdenskrig da hjemmefrontsbasen "ELG" ble opprettet der. Fjellpartiet rundt Vassfaret var Norges mest brukte slipplass for forsyninger fra England under krigen. Den dag idag kan man finne store mengder slippkontainere og nedraste millorgceller i Vassfaret.

Nå ettersom vi i dagens moderne samfunn har fått øynene opp for hvilke verdier som egentlig finnes i dette området har det blitt iverksatt en rekke fredningsplaner. Vassfaret og Vidalen ble vernet ved Kgl. resolusjon 28. juni 1985

Funnet av en helleristning på Storrustefjellet mellom Vassfaret og Vidalener en meget intressant oppdagelse som har vakt stor intresse for området de senere årene.

En rekke personer har gjort sitt til at Vassfaret`s verdier har blitt kjent og satt på dagsorden. Den viktigste forkjemperen for bjørnen og bjørnestammens levevilkår var vår tids største villmarksforfatter,
nemlig Mikkjel Fønhus, han var bjørnefredningens far i Vassfaret.
Av andre forfattere som har omtalt Vassfaret så må det nevnes:  Edvard Elsrud, Per Hohle, Einar Heimås Dokken, Nils Viker og Kåre Elgmork.

  Av: Ole-Martin Høgfoss 2004 ©